Helge Haugsgjerd ART

....Opp ned er alt abstrakt

 

Uten tittel

 

Ja, visst, svarer datteren og tror hun forstår

 

Han vil ikke signere. Komposisjonen skal "sitte", uansett om man snur lerretet på langs, tvers eller opp ned som nå.  Snart blir det vel også bak fram, spøker datteren, og husker episoden med  
"De kubistiske kvinnene".

 

Året er 1948. Han er ferdig på Akademiet og har deltatt på Høstutstillingen. Han har to separatutstillinger bak seg, og han sitter nå på toget fra Paris. Reisestipendet er oppbrukt og i kofferten ligger "De kubistiske kvinnene". Ett bryst her, ett annet der. Ett øye har falt ut av skallen, ett står i nakken og ett i pannen. Alt foreløpig på skissepapiret, sterkt inspirert av Picasso. Senere skal kvinnene males på en vegg og trykkes på Iakserøde gardiner. Han har fått et utsmykningsoppdrag i kantina på Oslo Trygdekasse. Det svinger. Han er på vei. Og han søker råd hos sin Iærer, Aage Storstein på akademiet.

Så ringer han familien på Sørlandet og ber dem forberede seg på å flytte. Første nedtur: ingen bolig å oppdrive. Og uten "hjemstavnsrett", står han bakerst i køen. Familien slår seg ned på bygda. Han pendler mellom hovedstad og åkre. Utsmykningen er ferdig, regningene betalt og lommeboka tom. Han begynner å jobbe som malersvenn igjen. Vegger om dagen. Lerreter om kvelden.

Etter middagsluren står han foran staffeliet. Datteren er modell. Deretter er det forpakteren på nabogården som bestiller et portrett. Forpakteren vil ikke betale. Han kjenner seg ikke igjen. Så blir det utsikten fra verandaen. Og Sinsenkrysset som han busser gjennom hver dag på vei til jobb, rød himmel, trafikklys, lyktestolper. Han maler etter erindringen når han kommer hjem. Forenkler motivene. Alt overflødig må bort for at komposisjonen skal bli tydelig.

En dag kommer brevet om kunstnerboligene på Trolltun, Bøler. Etter mye om og men, og uten "hjemstavnsrett", klarer han å komme med. Endelig. Han er optimist. Han skal snart få nok bilder til en utstilling og etter det, når økonomien tillater det selvfølgelig, kan han trappe ned som husmaler.

Han sender inn sine abstrakte bilder til Høstutstillingen. De blir refusert. Han fortsetter sitt vekselbruk som malersvenn og kunstner. Bildene får sterkere farger, flatene blir mykere i konturen. En kollega og nabo synes best om portrettet av datteren, det han malte da hun var åtte. Men han har ikke tenkt å gjøre livet enklere for seg ved å vende tilbake til det gjenkjennelige, eller kopiere naturen som visse andre gjør, produsere høner og gjess på samlebånd.

Neste gang han sender inn, er han sikker på å bli "tatt inn i varmen". 
I juryen sitter en av "hans", en "non". (Nonfigurativ).

Ventetiden er uutholdelig. Han sitter på trappa. Holder oppsikt med postkassene i enden av husrekka. Han ser at naboen gjør det samme ...og han på hjørnet har satt seg ut i hagen og later som han leser avisen.

Så kommer brevet. Han legger det i lomma, møter naboen på vei til postkassa, men stopper ikke opp. Han fortsetter forbi "hugge-gårdene" med småpiker og gjess i bronse, gjennom hekken og inn døra til nr. 20.

- Nå? spør datteren, avventende.

Han snur seg mot staffeliet hvor undulaten Tommy sitter. Åpner konvolutten, tar opp brevet. Ikke et ord, bare krana som drypper ned i boksen hvor penslene står i vann. Endelig snur han seg og ser opp. Krøller brevet og skyter haka fram:

-Tar du en jobb? 

Og så får datteren i oppdrag å hente de refuserte bildene i kjelleren på Kunstnernes hus.

Så følger noen timer i absolutt stillstand. Uvanlig, siden han alltid går fram og tilbake på ateliergolvet, stopper opp og myser, snakker med undulaten eller sitter i ørelappstolen og blar i den røde kunstboka, hans bibel og kontakt med modernistene i andre land. Men denne høstdagen forholder han seg taus og ubevegelig.
Lenge. 

Endelig reiser han seg opp og går bort til båndspilleren, merket er Radionette, vrir på bryteren og Iøfter opp penselen til undulaten har satt seg på skaftet.  

Venter...

Og så, i det Johann Strauss den yngre slår an takten og "An der schönen blauen Donau" bølger ut i rommet, veiver han kosten over lerretet, og Tommy får sine farger foreviget: Kongeblått, turkis og fiolett. Balansen er gjenvunnet. Alt er ved det gamle. Men den røde spruten nederst i bildet (hvis man da ikke snur det opp ned) skal snart forsvinne i et "sort hull".

 

Uten tittel